Bokmålsordboka
skrubbe 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skrubbe | skrubber | skrubba | har skrubba | skrubb! |
| skrubbet | har skrubbet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| skrubba + substantiv | skrubba + substantiv | den/det skrubba + substantiv | skrubba + substantiv | skrubbende |
| skrubbet + substantiv | skrubbet + substantiv | den/det skrubbede + substantiv | skrubbede + substantiv | |
| den/det skrubbete + substantiv | skrubbete + substantiv | |||
Opphav
egentlig ‘bevege seg bortover noe ujevnt’, beslektet med eldre dansk skrub ‘ujevnhet’Betydning og bruk
- skure, gni hardt
Eksempel
- skrubbe golvet;
- skrubbe en på ryggen;
- skrubbe med beina – for å bremse en kjelke eller lignende
- refleksivt:
- skrubbe seg på kneet