Bokmålsordboka
selvbebreiding, sjølbebreiding
substantiv hunkjønn eller hankjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en selvbebreiding | selvbebreidingen | selvbebreidinger | selvbebreidingene |
| en sjølbebreiding | sjølbebreidingen | sjølbebreidinger | sjølbebreidingene | |
| hunkjønn | ei/en selvbebreiding | selvbebreidinga | selvbebreidinger | selvbebreidingene |
| ei/en sjølbebreiding | sjølbebreidinga | sjølbebreidinger | sjølbebreidingene | |
Betydning og bruk
anklage som en retter mot seg selv;