Bokmålsordboka
selvbebreidelse, sjølbebreidelse
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en selvbebreidelse | selvbebreidelsen | selvbebreidelser | selvbebreidelsene |
| en sjølbebreidelse | sjølbebreidelsen | sjølbebreidelser | sjølbebreidelsene |
Betydning og bruk
anklage som en retter mot seg selv;
Eksempel
- være nedtynget av anger og selvbebreidelse