Bokmålsordboka
befordre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å befordre | befordrer | befordra | har befordra | befordr!befordre! |
| befordret | har befordret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| befordra + substantiv | befordra + substantiv | den/det befordra + substantiv | befordra + substantiv | befordrende |
| befordret + substantiv | befordret + substantiv | den/det befordrede + substantiv | befordrede + substantiv | |
| den/det befordrete + substantiv | befordrete + substantiv | |||
Uttale
befårˊdreOpphav
fra eldre tysk ‘bringe framover’Betydning og bruk
Eksempel
- befordre gods;
- fartøyer som befordrer passasjerer
Eksempel
- denne framgangsmåten befordrer ikke saken