Bokmålsordboka
påtale 2
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å påtale | påtaler | påtalte | har påtalt | påtal! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
påtalt + substantiv | påtalt + substantiv | den/det påtalte + substantiv | påtalte + substantiv | påtalende |
Betydning og bruk
- klage på;
Eksempel
- påtale ens oppførsel;
- forholdene er blitt påtalt flere ganger
- brukt som adjektiv:
- de påtalte forholdene ble raskt ordnet
- bringe en sak for retten;reise påtale (1, 2), anklage