Bokmålsordboka
polere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å polere | polerer | polerte | har polert | poler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| polert + substantiv | polert + substantiv | den/det polerte + substantiv | polerte + substantiv | polerende |
Opphav
fra latinBetydning og bruk
- pusse eller gni en overflate (for eksempel med kjemisk middel) slik at den blir glatt og blank
Eksempel
- bilen bør poleres vår og høst
- i overført betydning: finpusse (2), kultivere (4)
- brukt som adjektiv:
- et polert språk;
- polerte manerer