Bokmålsordboka
pinn
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en pinn | pinnen | pinner | pinnene |
Opphav
samme opprinnelse som pinne (1Betydning og bruk
- som etterledd i ord som
- pekepinn
- brukt som etterledd i sammensetninger: skrøpelig eller smålig person
- i ord som
- frossenpinn
- tørrpinn
Faste uttrykk
- bli en pinn i noens likkistebidra til noens død
- skyte en hvit pinn etteroppgi som tapt;
gi opp håpet om