Bokmålsordboka
perkutere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å perkutere | perkuterer | perkuterte | har perkutert | perkuter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| perkutert + substantiv | perkutert + substantiv | den/det perkuterte + substantiv | perkuterte + substantiv | perkuterende |
Opphav
fra latin ‘slå’Betydning og bruk
foreta en medisinsk undersøkelse ved hjelp av perkusjon (2)