Bokmålsordboka
ordinær
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| ordinær | ordinært | ordinære | ordinære |
Opphav
gjennom fransk, fra latin ordinarius ‘ordnet’; jamfør ordinereBetydning og bruk
- sedvanlig, regulær
Eksempel
- holde ordinær generalforsamling;
- det ordinære toget går klokka 13.30
- som ikke utmerker seg;middels, middelmådig
Eksempel
- han har høyst ordinære evner