Bokmålsordboka
marskalk
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en marskalk | marskalken | marskalker | marskalkene |
Opphav
fra lavtysk ‘stallmester’; av gammelhøytysk marah ‘merr’ og scalc ‘tjener’Betydning og bruk
- øverste hoffembetsmann
- som etterledd i ord som
- hoffmarskalk
- person som ordner og leder et høytidelig opptog;æresvakt ved kisten i en begravelse