Bokmålsordboka
koloritt
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en koloritt | koloritten | koloritter | kolorittene |
Opphav
fra italiensk ‘farget’; jamfør kolorereBetydning og bruk
- sammensetning av farger (i et maleri);
- klangfarge (1) i et musikkstykke