Bokmålsordboka
knuffe
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å knuffe | knuffer | knuffa | har knuffa | knuff! |
| knuffet | har knuffet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| knuffa + substantiv | knuffa + substantiv | den/det knuffa + substantiv | knuffa + substantiv | knuffende |
| knuffet + substantiv | knuffet + substantiv | den/det knuffede + substantiv | knuffede + substantiv | |
| den/det knuffete + substantiv | knuffete + substantiv | |||
Opphav
svensk; lavtyskBetydning og bruk
Eksempel
- han knuffet til enkelte av motspillerne