Bokmålsordboka
kime 1, kim
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kim | kimen | kimer | kimene |
| en kime | |||
Opphav
fra lavtyskBetydning og bruk
- spire, plantefoster i frø;
- i overført betydning: spire (1, 2);
Eksempel
- i dette utsagnet lå det en kime til uro og misnøye