Bokmålsordboka
kasuist
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kasuist | kasuisten | kasuister | kasuistene |
Opphav
gjennom fransk, fra spansk; av middelalderlatin casus (conscientiae) ‘(samvittighets)tilfelle’Betydning og bruk
- person som er tilhenger av eller kyndig i kasuistikk (2)
- person som resonnerer kasuistisk (2);