Bokmålsordboka
impertinens
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en impertinens | impertinensen | impertinenser | impertinensene |
Opphav
fra franskBetydning og bruk
det å være uforskammet;
impertinent oppførsel