Bokmålsordboka
impertinent
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| impertinent | impertinent | impertinente | impertinente |
Opphav
gjennom fransk; fra senlatin impertinens ‘som ikke hører til, uvedkommende’Betydning og bruk
frekk, nesevis, uforskammet