Bokmålsordboka
høvding
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en høvding | høvdingen | høvdinger | høvdingene |
Opphav
norrønt hǫfðingi, av hǫfuð ‘hode’Betydning og bruk
- overhode for en stamme eller et folk
Eksempel
- høvdingen kjempet for folkets rettigheter
- mest om norrøne forhold: ledende person innenfor en viss krets
Eksempel
- han var storbonde og høvding nord i landet
- i overført betydning: leder (1) for en sak eller bevegelse
Eksempel
- en høvding i vårt kulturliv
- som etterledd i ord som
- åndshøvding