Bokmålsordboka
hun 1, hon
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en hon | honen | honer | honene |
en hun | hunen | huner | hunene |
Opphav
norrønt húnn ‘kubbe, terning’Betydning og bruk
ytterste bord som skjæres av en tømmerstokk, og som derfor er utbuet på den ene siden;