Bokmålsordboka
hell 1
substantiv intetkjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| et hell | hellet | hell | hellahellene |
Opphav
fra dansk, jamfør norrønt heill ‘varsel, lykke’; beslektet med hel (1Betydning og bruk
Eksempel
- det var et hell at jeg traff deg nå;
- hell i uhell
Faste uttrykk
- til alt hellheldigvis
- til alt hell kom ingen til skade i kollisjonen