Bokmålsordboka
grundere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å grundere | grunderer | grunderte | har grundert | grunder! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| grundert + substantiv | grundert + substantiv | den/det grunderte + substantiv | grunderte + substantiv | grunderende |
Opphav
etter tysk; av grunn (1 som tidligere ble skrevet grund, med betydning ‘grunnlag’Betydning og bruk
overstryke en flate med grunning (1, 2) for å gjøre den mottakelig for en ny farge