Bokmålsordboka
fullmektig
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en fullmektig | fullmektigen | fullmektiger | fullmektigene |
Opphav
av fullmakt; av foreldet adjektiv ‘som har fullmakt’Betydning og bruk
- person som har fullmakt (1)
- funksjonær i offentlig eller privat tjeneste
- som etterledd i ord som
- dommerfullmektig
- politifullmektig