Bokmålsordboka
forvirre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forvirre | forvirrer | forvirra | har forvirra | forvirr! |
| forvirret | har forvirret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forvirra + substantiv | forvirra + substantiv | den/det forvirra + substantiv | forvirra + substantiv | forvirrende |
| forvirret + substantiv | forvirret + substantiv | den/det forvirrede + substantiv | forvirrede + substantiv | |
| den/det forvirrete + substantiv | forvirrete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk eller tysk ‘innvikle’, av for- (2 og virre; beslektet med virvarBetydning og bruk
gjøre forvirret (1) eller usikker (4);
bringe ut av fatning
Eksempel
- hun lot seg ikke forvirre av alle detaljene;
- rådene forvirrer mer enn de hjelper;
- han ble forvirret bare ved tanken