Bokmålsordboka
forville
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forville | forviller | forvilla | har forvilla | forvill! |
| forvillet | har forvillet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forvilla + substantiv | forvilla + substantiv | den/det forvilla + substantiv | forvilla + substantiv | forvillende |
| forvillet + substantiv | forvillet + substantiv | den/det forvillede + substantiv | forvillede + substantiv | |
| den/det forvillete + substantiv | forvillete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; av for- (2 og villBetydning og bruk
føre på avveier, villede (1);
forderve moralsk
Eksempel
- han forviller ungdommen
Faste uttrykk
- forville seg
- gå seg bort, fare vill;
havne på feil sted- elgen forvillet seg inn på golfbanen;
- vi forvillet oss inn på bøttekottet;
- hun forvillet seg inn i et ekteskap
- om dyr og planter: bli vill (etter å ha vært tam eller dyrket)
- plantene forviller seg fra hagene