Bokmålsordboka
fortvile
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fortvile | fortviler | fortvilte | har fortvilt | fortvil! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| fortvilt + substantiv | fortvilt + substantiv | den/det fortvilte + substantiv | fortvilte + substantiv | fortvilende |
Opphav
fra lavtysk; av for- (2 og tvileBetydning og bruk
oppgi håpet;
bli fortvilet, resignere (1
Eksempel
- hun fortvilte over situasjonen;
- ikke fortvil!