Bokmålsordboka
fenge 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fenge | fenger | fenga | har fenga | feng! |
| fenget | har fenget | |||
| fengte | har fengt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| fenga + substantiv | fenga + substantiv | den/det fenga + substantiv | fenga + substantiv | fengende |
| fenget + substantiv | fenget + substantiv | den/det fengede + substantiv | fengede + substantiv | |
| den/det fengete + substantiv | fengete + substantiv | |||
| fengt + substantiv | fengt + substantiv | den/det fengte + substantiv | fengte + substantiv | |
Opphav
fra lavtysk; beslektet med fange (3Betydning og bruk
- ta fyr, fate
Eksempel
- kruttet ville ikke fenge
- i overført betydning: vekke interesse, slå an
Eksempel
- finne et slagord som fenger