Bokmålsordboka
dykke
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å dykke | dykker | dykka | har dykka | dykk! |
dykket | har dykket | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
dykka + substantiv | dykka + substantiv | den/det dykka + substantiv | dykka + substantiv | dykkende |
dykket + substantiv | dykket + substantiv | den/det dykkede + substantiv | dykkede + substantiv | |
den/det dykkete + substantiv | dykkete + substantiv |
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som dukke (2Betydning og bruk
la seg synke ned under vannoverflaten, særlig for å gjøre noe under vann;
Eksempel
- ubåten dykket;
- dykke etter gamle vrak
Faste uttrykk
- dykke ned ifordype seg i
- hun dykket ned i musikken