Bokmålsordboka
dukke 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dukke | dukker | dukka | har dukka | dukk! |
| dukket | har dukket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dukka + substantiv | dukka + substantiv | den/det dukka + substantiv | dukka + substantiv | dukkende |
| dukket + substantiv | dukket + substantiv | den/det dukkede + substantiv | dukkede + substantiv | |
| den/det dukkete + substantiv | dukkete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; jamfør dykkeBetydning og bruk
- bøye eller huke seg ned
Eksempel
- dukke for et slag;
- dukke seg inn gjennom døren
- duppe ned i eller under vann
Eksempel
- dukke noen under;
- dukke seg ned i isvannet
- sette grundig på plass, ydmyke
Eksempel
- han ble kraftig dukket
- gå under vann;
Eksempel
- ubåten dukket;
- dukke etter noe
Faste uttrykk
- dukke opp/framkomme til syne, vise seg
- gamle minner dukker fram;
- det har dukket opp et problem;
- hun dukker nok opp igjen
- dukke ned ifordype seg i
- dukke ned i arkivet
- dukke undergå til grunne;
gå konkurs (1- regimet er i ferd med å dukke under;
- stadig flere bedrifter vil dukke under
- dukke unnaholde seg unna, unngå
- han rakk å dukke unna kuleregnet;
- dukke unna fristelsene i en storby