Bokmålsordboka
dilte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dilte | dilter | dilta | har dilta | dilt! |
| diltet | har diltet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dilta + substantiv | dilta + substantiv | den/det dilta + substantiv | dilta + substantiv | diltende |
| diltet + substantiv | diltet + substantiv | den/det diltede + substantiv | diltede + substantiv | |
| den/det diltete + substantiv | diltete + substantiv | |||
Opphav
av dille (2 og dalteBetydning og bruk
- trave (2, 1) smått og rolig
- følge uselvstendig og viljeløst etter noen;la seg føre med
Eksempel
- komme diltende etter;
- hvorfor skal du alltid dilte etter meg?