servitutt
substantiv hankjønn eller inkjekjønn
Opphav
gjennom tysk; frå latin, av servus ‘slave, træl’Tyding og bruk
hefte (1, 3) på fast eigedom som gjev ein annan enn eigaren ein viss bruksrett eller rett til å nekte visse disposisjonar
Døme
- eit servitutt som gjev grannane vegrett over garden