opposisjon
substantiv hankjønn
Opphav
frå latin; av opponereTyding og bruk
- det å opponere;
Døme
- bli møtt med opposisjon frå dei tilsette;
- vere i opposisjon til leiinga;
- doktoranden greidde seg bra mot opposisjonen han fekk;
- regjeringskoalisjonen sprakk og måtte gå i opposisjon
- politisk gruppering, særleg i ei nasjonalforsamling, som står i motsetnad til regjeringa
Døme
- ho er leiar for opposisjonen
- i astronomi: stode der to himmellekamar står beint motsett kvarandre på himmelen