Nynorskordboka
søkkje, søkke 3
søkkja, søkka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å søkkaå søkke | søkker | søkkte | har søkkt | søkk! |
| å søkkjaå søkkje | søkkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| søkkt + substantiv | søkkt + substantiv | den/det søkkte + substantiv | søkkte + substantiv | søkkande |
| søkkjande | ||||
Opphav
norrønt søkkva, søkkja; jamfør søkke (2Tyding og bruk
få til å søkke (2, 1);
Døme
- søkke ein kondemnert fiskebåt;
- søkke noko på djupet;
- bli søkkt ned med steinar