Nynorskordboka
sleikje, sleike
sleikja, sleika
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sleikaå sleike | sleiker | sleikte | har sleikt | sleik! |
| å sleikjaå sleikje | sleikjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sleikt + substantiv | sleikt + substantiv | den/det sleikte + substantiv | sleikte + substantiv | sleikande |
| sleikjande | ||||
Opphav
norrønt sleikjaTyding og bruk
- stryke over eller reinse med tunga;
Døme
- sleikje seg rundt munnen;
- sleikje av fingrene;
- maten var så god at dei sleikte tallerkenen
Faste uttrykk
- sleikje nokon oppetter ryggjensmiske for nokon