Nynorskordboka
kringe
kringa
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å kringaå kringe | kringar | kringa | har kringa | kring!kringa!kringe! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
kringa + substantiv | kringa + substantiv | den/det kringa + substantiv | kringa + substantiv | kringande |
Opphav
norrønt kringja; samanheng med kring (1Tyding og bruk
gå i ring rundt;
gå i ein krins eller boge
Døme
- kommunen kringar seg rundt to fjordar;
- vegnettet tvingar bussane til å kringe murane langs byens yttergrense