Nynorskordboka
keike
keika
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å keikaå keike | keikar | keika | har keika | keik!keika!keike! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| keika + substantiv | keika + substantiv | den/det keika + substantiv | keika + substantiv | keikande |
Opphav
av keik (2Tyding og bruk
- bøye bakover eller til sida
Døme
- keike hovudet
Døme
- keike foten
- terge, plage folk med motseiing og liknande;krangle, trasse
Faste uttrykk
- keike segbøye seg bakover