Nynorskordboka
ettersøkje, ettersøke
ettersøkja, ettersøka
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å ettersøkaå ettersøke | ettersøker | ettersøkte | har ettersøkt | ettersøk! |
å ettersøkjaå ettersøkje | ettersøkjer |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
ettersøkt + substantiv | ettersøkt + substantiv | den/det ettersøkte + substantiv | ettersøkte + substantiv | ettersøkande |
ettersøkjande |
Tyding og bruk
søkje (1, 1) etter nokon som har kome vekk;
Døme
- vere ettersøkt av politiet;
- dei ettersøkjer tre personar som har rømt frå fengselet