Nynorskordboka
dengje, denge
dengja, denga
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å dengaå denge | denger | dengde | har dengt | deng! |
å dengjaå dengje | dengjer |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
dengd + substantiv | dengt + substantiv | den/det dengde + substantiv | dengde + substantiv | dengande |
dengjande |
Opphav
norrønt dengjaTyding og bruk
- gje juling eller bank (3, 2);slå
Døme
- eg skal dengje dykk, alle saman!
- ho dengde rundt seg
- arbeide med eller forme om ved slag
Døme
- dengje jern
Faste uttrykk
- dengje laus påslå hardt til
- dei dengde laus på einannan