Bokmålsordboka
tirre
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å tirre | tirrer | tirra | har tirra | tirr! |
tirret | har tirret | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
tirra + substantiv | tirra + substantiv | den/det tirra + substantiv | tirra + substantiv | tirrende |
tirret + substantiv | tirret + substantiv | den/det tirrede + substantiv | tirrede + substantiv | |
den/det tirrete + substantiv | tirrete + substantiv |
Opphav
kanskje fra lavtysk; beslektet med tergeBetydning og bruk
erte, terge, hisse opp
Eksempel
- ikke tirr meg, jeg blir så rasende!
- tirre hunden