Bokmålsordboka
bende
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å bende | bender | bendte | har bendt | bend! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| bendt + substantiv | bendt + substantiv | den/det bendte + substantiv | bendte + substantiv | bendende |
Opphav
norrønt benda ‘bøye’, opprinnelig ‘forsyne med bånd’, av uttrykket benda boga ‘sette snor på bue idet en spenner den’Betydning og bruk
- bøye i bue, i spenn
Eksempel
- bende en stang;
- bende en stokk
- presse, trykke (på enden av et spett eller lignende)
Eksempel
- bryte og bende med spettet
- om spennkraft, mottrykk: hefte, hindre, minke (en bevegelse);gå tvert
Eksempel
- det bender imot
Faste uttrykk
- bende seilfeste seilene til rærne med bendsel