Bokmålsordboka
lutre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å lutre | lutrer | lutra | har lutra | lutr!lutre! |
| lutret | har lutret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| lutra + substantiv | lutra + substantiv | den/det lutra + substantiv | lutra + substantiv | lutrende |
| lutret + substantiv | lutret + substantiv | den/det lutrede + substantiv | lutrede + substantiv | |
| den/det lutrete + substantiv | lutrete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk , av lutter ‘ren, ublandet’Betydning og bruk
Eksempel
- bli lutret gjennom lidelse