Artikkelside

Bokmålsordboka

koll 1

substantiv hankjønn

Bøyingstabell for dette substantivet
entall		flertall
ubestemt form	bestemt form	ubestemt form	bestemt form
en koll	kollen	koller	kollene

Opphav

norrønt kollr; jamfør kull (

Betydning og bruk

hode (1), hårtopp
knaus, haug, fjelltopp;
kolle (3
brukt som etterledd i navn på planter som har en tett topp av blomster
- - blåkoll
  - fjærekoll
  - jonsokkoll

Faste uttrykk

i koll
på hodet, over ende;
jamfør om kull
dette i koll