Bokmålsordboka
kjeve
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kjeve | kjeven | kjever | kjevene |
Opphav
trolig av lavtysk keve; beslektet med kjake og kjeftBetydning og bruk
- hver av de to framstående delene som avgrenser munnhulen og som tennene sitter i;jamfør overkjeve og underkjeve
Eksempel
- få kjeven ut av ledd
- flatt stykke på redskap, til å gripe eller holde fast med
Eksempel
- kjevene på en skrustikke