Bokmålsordboka
kare 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kare | karer | kara | har kara | kar! |
| karet | har karet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kara + substantiv | kara + substantiv | den/det kara + substantiv | kara + substantiv | karende |
| karet + substantiv | karet + substantiv | den/det karede + substantiv | karede + substantiv | |
| den/det karete + substantiv | karete + substantiv | |||
Opphav
beslektet med tysk kehren ‘sope’ og islandsk kar ‘skitt, slim’Betydning og bruk
rote eller grave med noe kvast;
Eksempel
- kare sammen glørne på peisen
Faste uttrykk
- kare segbevege seg langsomt;
slepe seg fram;
kreke seg- det var så vidt dyret karet seg fram
- kare til seggrave til seg, tilegne seg (på en tvilsom måte)
- kare til seg offentlige midler