Bokmålsordboka
kante
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kante | kanter | kanta | har kanta | kant! |
| kantet | har kantet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kanta + substantiv | kanta + substantiv | den/det kanta + substantiv | kanta + substantiv | kantende |
| kantet + substantiv | kantet + substantiv | den/det kantede + substantiv | kantede + substantiv | |
| den/det kantete + substantiv | kantete + substantiv | |||
Opphav
av kant (1Betydning og bruk
- velte, ramle over ende
Eksempel
- syklisten ble lettere skadd etter at hun kantet
- sette kant på
Eksempel
- kjolen var kantet med fløyel
- danne kant rundt
Eksempel
- veien er kantet med lønnetrær