Bokmålsordboka
frifinne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å frifinne | frifinner | frifant | har frifunnet | frifinn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| frifunnen + substantivfrifunnet + substantiv | frifunnet + substantiv | den/det frifunne + substantiv | frifunne + substantiv | frifinnende |
Opphav
av finne (4 med betydning ‘dømme, mene’Betydning og bruk
dømme noen ikke skyldig;
frikjenne
Eksempel
- den tiltalte ble frifunnet