Bokmålsordboka
fire 2
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å fire | firer | fira | har fira | fir! |
firet | har firet | |||
firte | har firt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
fira + substantiv | fira + substantiv | den/det fira + substantiv | fira + substantiv | firende |
firet + substantiv | firet + substantiv | den/det firede + substantiv | firede + substantiv | |
den/det firete + substantiv | firete + substantiv | |||
firt + substantiv | firt + substantiv | den/det firte + substantiv | firte + substantiv |
Opphav
gjennom lavtysk; fra fransk virer ‘dreie’Betydning og bruk
- heise ned, la sige;
Eksempel
- fire flagget;
- fire seg ned i et tau
- gi etter, slå av
Eksempel
- han firer aldri;
- fire på kravene
Faste uttrykk
- ikke fire/vike en tommestå fast på standpunktet sitt