Bokmålsordboka
røyke 1, røke 1
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å røke | røker | røket | har røket | røk! |
røkte | har røkt | |||
å røyke | røyker | røyka | har røyka | røyk! |
røykte | har røykt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
røket + substantiv | røket + substantiv | den/det røkede + substantiv | røkede + substantiv | røkende |
den/det røkete + substantiv | røkete + substantiv | |||
røkt + substantiv | røkt + substantiv | den/det røkte + substantiv | røkte + substantiv | |
røyka + substantiv | røyka + substantiv | den/det røyka + substantiv | røyka + substantiv | røykende |
røykt + substantiv | røykt + substantiv | den/det røykte + substantiv | røykte + substantiv |
Opphav
norrønt reykjaBetydning og bruk
behandle en matvare med røyk (2, 1) for å få fram røyksmak og få den til å holde seg bedre
Eksempel
- røyke kjøtt