Bokmålsordboka
rangling
substantiv hunkjønn eller hankjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en rangling | ranglingen | ranglinger | ranglingene |
| hunkjønn | ei/en rangling | ranglinga | ||
Betydning og bruk
Eksempel
- han var helt utslitt av ranglingen;
- det ble litt rangling i helgen