Bokmålsordboka
særskriving, særskrivning
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en særskriving | særskrivingen | særskrivinger | særskrivingene |
| en særskrivning | særskrivningen | særskrivninger | særskrivningene | |
| hunkjønn | ei/en særskriving | særskrivinga | særskrivinger | særskrivingene |
| ei/en særskrivning | særskrivninga | særskrivninger | særskrivningene | |
Betydning og bruk
det å skrive to eller flere ord for seg som skulle ha vært skrevet sammen;
til forskjell fra sammenskriving
Eksempel
- 'norsk læreren' er en særskriving av 'norsklæreren'