Avansert søk

11 treff

Bokmålsordboka 3 oppslagsord

or

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

norrønt ǫlr, órir

Betydning og bruk

tre eller busk av slekta Alnus i bjørkefamilien;
jamfør gråor, svartor

ore

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

beslektet med gammelsvensk arþa ‘vidjehank’

Betydning og bruk

på hestesele: gjennomhullet jernstykke eller løkkeformet lærstropp som går ut fra oreringen og fører trekkraft fra hesten til lasset

orator

substantiv hankjønn

Uttale

oraˊtor, i flertall oraˊtorer; oratoˊrer

Opphav

fra latin

Betydning og bruk

veltalende person

Nynorskordboka 8 oppslagsord

ore 2

ora

verb

Opphav

samanheng med or (2 og or (3

Tyding og bruk

  1. om vatn som isen demmer: stige opp, svelle
  2. lage seg (botn)is, islag

or 1

substantiv hankjønn eller hokjønn

Opphav

norrønt ǫlr, órir

Tyding og bruk

tre eller busk av slekta Alnus i bjørkefamilien;
jamfør gråor, svartor

or 3

substantiv inkjekjønn

Opphav

samanheng med verje (2

Tyding og bruk

issørpe som demmer opp vatn

ore 1

substantiv hokjønn

Opphav

samanheng med gammalsvensk arþa ‘vidjehonk’

Tyding og bruk

på hestesele: gjennomhola jernstykke eller lykkjeforma lêrstropp som går ut frå oreringen og fører over dragkraft frå hesten til lasset

orator

substantiv hankjønn

Uttale

oraˊtor, i fleirtal oraˊtorar; oratoˊrar

Opphav

frå latin

Tyding og bruk

veltalande person

orering

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

i hestesele: jernring som heng i ei reim frå høvret og fører dragkraft over frå trekkreima til ora (1

orepinne, orepinn

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

pinne av tre eller jern til å feste ora (1 til skåka med;

skåkauga, skåkauge

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

hol fremst på skåka til å smette ora gjennom