Avansert søk

4 treff

Nynorskordboka 4 oppslagsord

volte

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk, frå italiensk volta ‘vending, gang’; opphavleg av latin volvere ‘snu’

Tyding og bruk

  1. i fekting: rask vending for å bøye unna for støyt
  2. stup med framlengs eller baklengs heilvending av kroppen
  3. i gymnastikk: sidelengs sprang over hest
  4. i dressurriding: det å styre ein hest i ring, til dømes med taum som ein trenar held i sentrum

Faste uttrykk

  • slå volte
    gjere rundkast

velte 2

velta

verb

Opphav

norrønt velta

Tyding og bruk

  1. falle eller rulle (2, 1) over ende;
    Døme
    • kua valt i bratta;
    • steinane valt kant i kant nedover lia
  2. kome fram i stor mengd;
    Døme
    • røyken velt fram;
    • snøen berre valt ned;
    • ei ekkel kjensle valt opp i meg

voltere

voltera

verb

Opphav

frå fransk; av volte

Tyding og bruk

i fekting: gjere ein volte (1)

slå volte

Tyding og bruk

gjere rundkast;
Sjå: volte